Hva skjer når en erfaren politiker mister besinnelsen og går til verbalt angrep på en kvinnelig kollega i kommunestyresalen? I Sandnes har vi nettopp vært vitne til en slik hendelse – og reaksjonene har vært alt annet enn betryggende.
Under det ekstraordinære kommunestyremøtet 18. februar gikk Arbeiderpartiets gruppeleder, Arne Buchholdt Espedal, til frontalangrep på Elisabeth Stene fra Industri- og Næringspartiet. Han ropte, pekte aggressivt noen centimeter fra ansiktet hennes og var så sint at Stene i øyeblikket fryktet fysisk angrep. En slik oppførsel ville vært fullstendig uakseptabel på en hvilken som helst annen arbeidsplass – så hvorfor aksepteres det i politikken?
Enda mer oppsiktsvekkende enn selve hendelsen, er den påfallende stillheten fra politiske kolleger. Ordfører Kenny Rettore (H) grep ikke inn, med den forklaring at han var opptatt med kommunedirektøren. Andre gruppeledere har enten bagatellisert hendelsen eller kommet med støtte til angriperen, i stedet for offeret. Inger Helen Aanestad (Sp) og Heidi Bjerga (SV) har begge uttrykt forståelse for Espedals reaksjon, til tross for at han opptrådte truende mot en kvinnelig kollega. Espedal reagerte med aggressiv og truende atferd på ord – på en replikk han ikke likte. En politiker som ikke kan håndtere meningsmotstand uten å koke over, har han i det hele tatt noe i politikken å gjøre?
Og like galt – når selv kvinnelige politikere velger å forstå (!) overgriperen fremfor å forsvare offeret, er det ikke bare skuffende – det er en fallitterklæring for deres troverdighet i likestillingsdebatten.
Hva skal man tåle i politikken? Politisk debatt skal være tøff, men aldri truende. Ingen folkevalgte skal måtte frykte vold når de deltar i politiske diskusjoner. Det er allerede et stort demokratisk problem at mange kvier seg for å delta i politikken på grunn av hets og sjikane. Når politikere møter truende atferd i selve kommunestyresalen, bør det være en vekker for alle.
Denne hendelsen kan ikke avfeies som en uheldig episode. Den må vurderes opp mot straffeloven. Straffelovens § 263 om trusler slår fast at «Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.» Stene har selv uttalt at hun i øyeblikket var sikker på at Espedal kom til å slå henne. Dette er en alvorlig påstand, og den kan ikke ignoreres. Videre kan også straffelovens § 266 om hensynsløs atferd komme til anvendelse. Den fastslår at «Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.» Espedals oppførsel i kommunestyresalen var både skremmende, plagsom og hensynsløs.
Men hva med de etiske retningslinjene for folkevalgte? De fleste kommuner, inkludert Sandnes, har retningslinjer som krever at politikere opptrer tillitsskapende og profesjonelt. KS anbefaler at kommunene vedtar klare etiske retningslinjer for folkevalgte, og det forventes at disse etterleves. Hvis en slik oppførsel hadde funnet sted i næringslivet eller offentlig sektor, ville den fått alvorlige konsekvenser for den ansvarlige. Skal politikere slippe unna?
Ordføreren burde ha grepet inn umiddelbart, for det var umulig å ikke få med seg det som skjedde. Gruppelederne burde ha tatt tydelig avstand fra Espedals handlinger i stedet for å bagatellisere dem. Arbeiderpartiet selv burde ha slått hardt ned på en slik oppførsel og kommet med en offentlig beklagelse.
Sist, men ikke minst – Elisabeth Stene burde vurdere å anmelde saken for å sette en presedens for at truende atferd ikke aksepteres, heller ikke i politikk.
Hvis dette får passere uten reaksjoner, setter det en farlig standard. Hvis en mann kan gå til et verbalt frontalangrep på en kvinnelig politiker uten konsekvenser, hvilket signal sender det til andre? Sandnes-politikken har vist seg fra sin verste side – noen må stå til ansvar, og noen må ta ansvar.