Arbeiderpartiet har i årevis kritisert den omfattende bruken av konsulenter i offentlig sektor. I 2020 foreslo partiet å redusere statens konsulentbruk med 2,4 milliarder kroner, med argumentet om at skattebetalernes penger heller burde brukes på velferd og bedre tjenester enn å «feite opp kontoene til konsulentbransjen» . Masud Gharahkhani uttalte da: «Nå er det fanken meg nok. Vi må heller bruke pengene på å bygge opp egen kompetanse, det vil gi både billigere og bedre tjenester.»
Men hva skjer når Arbeiderpartiet selv sitter med makten? Nylige avsløringer viser at staten under deres ledelse har brukt hele 344 millioner skattekroner på konsulenter i et IKT-prosjekt som har trukket ut over flere år. Enda mer alarmerende er det at Riksrevisjonen har mottatt minst seks varsler knyttet til dette prosjektet, inkludert påstander om at departementsledelsen blir manipulert av konsulentene.
Digitaliseringsminister Karianne Tung avviser disse anklagene, men innrømmer samtidig at hun ikke har lest innholdet i varslene. Dette reiser alvorlige spørsmål: Hvordan kan en ansvarlig minister avvise påstander hun ikke engang har satt seg inn i? Og hvordan kan Arbeiderpartiet forsvare en slik massiv bruk av konsulenter når de tidligere har fordømt nettopp dette?
Dette er ikke bare et spørsmål om inkonsekvens; det er et spørsmål om tillit. Når et parti som har lovet å redusere konsulentbruken selv bidrar til en «konsulentfest» uten sidestykke, undergraves troverdigheten fullstendig. Skattebetalerne fortjener bedre enn politikere som sier én ting i opposisjon og gjør det stikk motsatte når de får makt.
Arbeiderpartiet må nå stå til ansvar for denne dobbeltmoralen. Det er på tide med handling som samsvarer med ordene, og en slutt på sløsingen med offentlige midler.
::