Etter å ha hørt podkasten med økonom Elisabeth Hulvik i samtale med journalist Ole Asbjørn Ness, sitter jeg igjen med en følelse av at det vi i Vesten oppfatter som galskap og impulsivitet, i realiteten kan være strategisk tilpasning. Det gjelder særlig det Trump driver med, men i enda større grad gjelder det Kina. For mens vi har brukt tiåret på å diskutere grønne sertifikater, ESG-rapporter og CO₂-kompensasjon, har Kina skrudd opp industrimaskineriet og begynt å selge oss hele den grønne omstillingen vi har bestemt oss for å gjennomføre – med eller uten evnen til å produsere det selv.
Det mest urovekkende med samtalen mellom Ness og Hulvik er kanskje ikke at de har rett i sine vurderinger, men at så få snakker om dette i offentligheten. For det er ikke lenger en hemmelighet at store deler av Europas industri taper terreng. Høye strømpriser, rigid byråkrati og klimareguleringer har gjort det stadig mindre lønnsomt å produsere i Europa. Når man samtidig nekter å investere i tradisjonell industri og energi, mens man legger milliarder inn i symbolpolitikk, får man en økonomi som ser pen ut på papiret, men som i praksis blir avhengig av import. Fra nettopp Kina.
Kina har ikke forkastet det grønne skiftet. De har omfavnet det – men på sine egne premisser. Ikke fordi de deler våre idealer, men fordi de ser en forretningsmulighet. Hvor vi ser klimaansvar, ser de markedsandeler. Mens vi straffer egne bedrifter med utslippskrav og byråkrati, subsidierer Kina elbilfabrikker, solcelleanlegg og batteriproduksjon – og dumper det hele på det europeiske markedet. Resultatet er at vår grønne framtid i praksis er Made in China. Og det er ikke fordi kineserne har jukset, men fordi vi har gitt dem sjansen – og de har brukt den bedre enn oss.
Samtidig beskriver Hulvik hvordan Trump, eller rettere sagt de som omgir ham, har sett at USA står i fare for å tape industriell og økonomisk kontroll. Med et gjeldsnivå som nærmer seg 130 prosent av BNP og et statsbudsjettunderskudd på 7 prosent, har de ikke lenger råd til å drifte verden. De vil ikke lenger betale for at Europa skal føle seg moralsk overlegne og samtidig kreve amerikansk beskyttelse og markedsadgang. USA trekker seg tilbake og ber Europa ordne opp selv. Det er et farvel til etterkrigstidens sikkerhetsgarantier og handelsregimer. Og hvis Trump blir president igjen, kommer han ikke med bønn. Han kommer med krav – og muligens en prisliste.
Det kan godt hende mange ikke liker mannen Trump. Det gjør ikke jeg heller. Men det betyr ikke at man bør ignorere realitetene han peker på – eller brukes til å adressere. Det Hulvik sier er ganske enkelt: Dette handler ikke om personligheter, men om geopolitikk og økonomisk overlevelse. USA prøver å redde seg selv. Europa tror fortsatt at verden vil belønne oss for våre intensjoner.
Hvis ikke noe endres, vil vi stå igjen som det eneste kontinentet som både ødela sin egen industri og outsourcet det grønne skiftet til et autoritært regime. Det er i så fall ikke Trump sin feil. Det er vår.
::