Jeg mener det er mye som taler for å skrote fylkeskommunen. I praksis fremstår den som et politisk kompromiss fra en annen tid – et nivå man konstruerte fordi man verken hadde tillit nok til kommunene eller ønsket å sentralisere alt til staten. Men verden har endret seg. Kommunene har blitt større gjennom sammenslåinger, staten har fått bedre verktøy og kapasitet, og behovet for et tredje forvaltningsnivå har blitt mindre, ikke større.
Det er på tide å spørre: Hvem savner egentlig fylkeskommunen i det daglige? Hvor mange vet hvem som styrer den, hva de gjør, eller hva pengene går til? Svaret er ofte ingen. Likevel bevilger vi hvert år store summer til fylkeskommunal administrasjon, strategiarbeid og «regional utvikling» – ord som ofte skjuler byråkratiske prosesser, dyre seminarer og planer som sjelden blir til konkret handling. Det lukter selvopprettholdelse, ikke samfunnsnytte.
Fylkeskommunen har viktige oppgaver, sies det – som videregående opplæring, tannhelse og kollektivtransport. Greit nok. Men det er ikke argument for å opprettholde hele forvaltningsnivået. Disse oppgavene kan fordeles bedre: Store kommuner kan overta mer selv, mens staten kan organisere resten via regionale fagorgan – ikke valgt, men ansatt, med klare mål og krav til resultater. Da får vi færre politikere, mindre byråkrati og bedre styring.
Et vanlig motargument er at fylkeskommunen sikrer maktspredning og utvikling i distriktene. Det høres fint ut, men holder det mål? Distriktspolitikk bør være et nasjonalt ansvar. Vi kan ikke gamble på at utviklingen i distriktene skal styres av tilfeldigheter – som hvem som vinner lokalvalg i et fylke ingen følger med på. Det fører til forskjellsbehandling, uforutsigbarhet og svake resultater. Skal vi ha rettferdig utvikling, må den være styrt og forpliktende – ikke overlatt til et mellomnivå få har tillit til.
Til syvende og sist må vi våge å stille det enkle spørsmålet: Hva mister vi egentlig om fylkeskommunen forsvinner? Et valgnivå med lav deltakelse. Et forvaltningsnivå få forstår. Og en politisk arena som i mange tilfeller fungerer som oppbevaringsplass for folk som ikke fikk plass nasjonalt. Det er ikke en bærekraftig modell.
Dette handler ikke om å rasere. Det handler om å rydde. Norge trenger en enklere, mer forståelig og mer effektiv offentlig sektor. Og skal vi virkelig forenkle og effektivisere, må vi tørre å ta det prinsipielle grepet: Legg ned fylkeskommunen.
::