Nok en gang økes bøtene for trafikkforseelser, og igjen brukes trafikksikkerhet som begrunnelse. Men hvor er dokumentasjonen på at dette faktisk hjelper? Både NAF, Trygg Trafikk og Transportøkonomisk Institutt (TØI) har påpekt at det ikke finnes noen solid forskning som viser at stadig høyere bøter gir færre ulykker. Derimot vet vi at økt politikontroll har en langt større preventiv effekt. Likevel velger myndighetene å satse på det som gir mer penger i statskassen, i stedet for tiltak som faktisk redder liv.
Hvis målet virkelig var økt sikkerhet, burde ressursene gått til mer synlig politi på veiene, bedre opplæring og smartere trafikkløsninger. I stedet ser vi en utvikling der staten stadig øker bøtesatsene, uten at det kan bevises at det gir færre ulykker. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn nok en avgift forkledd som et sikkerhetstiltak.
At politiet ønsket lavere bøter for mindreårige, men ble overkjørt, viser hvor lite dette handler om rettferdighet. Når en ungdom som kanskje har tjent sine første kroner i deltidsjobb blir ruinert av en fartsbot, sier det mer om statens grådighet enn om trafikksikkerhet.
Bøtene for mobilbruk, rødt lys og fartsoverskridelser er nå på nivåer som for mange utgjør en hel månedslønn. Spørsmålet er hvor grensen går. Skal folk virkelig straffes så hardt for bagatellmessige forseelser når vi vet at det ikke har noen dokumentert effekt på sikkerheten? Hvorfor skal en fartsbot på noen kilometer over grensen koste mer enn en alvorlig voldsforbrytelse i rettssystemet? Det er en urettferdig utvikling som bare fortsetter, fordi folk flest aksepterer det.