Bent Høie har gjort en bemerkelsesverdig reise. Fra å være en av Høyres mest sentrale politikere og en av arkitektene bak oljeskattepakken under pandemien, har han nå som statsforvalter i Rogaland blitt en av de fremste stemmene for en rask avvikling av norsk olje- og gassindustri. Dette er ikke bare et oppsiktsvekkende linjeskifte, men også en alvorlig rolleblanding som reiser prinsipielle spørsmål om embetsverkets grenser.
En statsforvalter er ikke en politiker. Rollen hans er å forvalte statens politikk i fylket, ikke å forme den. Når Høie bruker embetet sitt til å argumentere for letestans og en plan for å avslutte norsk oljevirksomhet, går han langt utover det som er vanlig – og det som burde være akseptabelt. Statsforvalteren kan gi faglige innspill i saker som berører fylket, men det er en vesensforskjell mellom det og å drive politisk aktivisme fra en embetsposisjon.
Høie vet utmerket godt at dette er et betent politisk spørsmål. Likevel har han valgt å ta en tydelig og aktivistisk rolle i debatten, på tvers av regjeringens politikk og i strid med det han selv sto for som politiker. Det er ikke rart at reaksjonene har vært sterke, både fra hans gamle partifeller og fra dem som mener embetsverket ikke skal drive politikk.
Bør Bent Høie trekke seg? Bør han få avskjed? Han kan umulig være uvitende om at han har gått langt utover sine fullmakter. Det han gjør nå er i praksis å bruke sin embetsrolle til å drive en politisk kampanje, noe som strider mot det grunnleggende prinsippet om at statsforvalteren skal være en nøytral forvalter av regjeringens politikk. Hvis han vil drive politikk, bør han stille til valg – ikke sitte på embetets autoritet og bruke det som plattform for å fremme egne meninger. Regjeringen har foreløpig ikke reagert, men det kan ikke utelukkes at han til slutt blir bedt om å gå av.
I tillegg kommer konsekvensene av den politikken Høie foreslår. En rask avvikling av oljeindustrien uten en fullgod erstatning vil ha enorme konsekvenser for Rogaland og norsk økonomi. Tusener av arbeidsplasser vil forsvinne, og landet vil miste en av sine viktigste inntektskilder. Statens oljeinntekter har vært selve grunnlaget for velferdsstaten og finansieringen av helse, utdanning og pensjoner. Å kutte denne inntekten uten en levedyktig erstatning vil bety enten kraftige kutt i offentlige tjenester eller en dramatisk økning i skatter og avgifter.
Videre vil en brå utfasing av norsk olje- og gassproduksjon gjøre Europa enda mer avhengig av energi fra autoritære regimer som Russland og gulfstatene. Norsk gass har vært en stabil og pålitelig energikilde for europeiske land som nå strever med å frigjøre seg fra Putins grep. Å trekke Norge ut av dette markedet vil ikke redusere verdens samlede utslipp – det vil bare flytte produksjonen til land med dårligere klima- og miljøstandarder.
Dette er realiteter som Høie i liten grad forholder seg. Han snakker om en «rettferdig omstilling», men foreslår tiltak som vil skape usikkerhet, arbeidsledighet og økonomisk nedgang i et fylke som er helt avhengig av olje- og gassnæringen.
Bent Høie må gjerne ha skiftet mening, men han er ikke lenger politiker. Det burde han huske.